NATT

En gang sov nesten alle samtidig. En hel by som slukker lyset og går til ro! Tanken skremmer meg nesten. Og likevell . . . det lyder som ett eventyr. Et skremmende, men vakkert eventyr. Tenk å vandre gjennom en slik by: gatene er mørke og tomme, ikke et lys brenner. Jeg ser inn gjennom vinduene. Det er mørkt i alle rom. Mørkt og stille. Alle sover. Hvite ansikt på putene. De kunne like gjerne vært døde. Det er ikke liv noen sted. Alt er stille. Alt har stoppet. Jeg kunne like gjerne ha vandret gjennom dødsriket! For en selsom tid å leve i . . . En gang snakket jeg med Siko (heisedag) om det. Siko og jeg har samme rytme. "Jeg kan ikke se at det er noe poetisk i det hele tatt," sa han. "På meg virker det bare makabert og morbid. En hel by med nesa i været? Tenk om det kom noen? Tenk om det ble krig?"

Indeks
Tilbake til forordet