T-BANE

Tidligere brukt til persontransport, nå bare som godstog (transport). Jeg hadde en merkelig drøm i formiddag (rytme). Jeg drømte jeg satt fast dypt under jorden. Det begynte slik: Jeg kjørte T-bane. (Selvfølgelig har jeg aldri kjørt T-bane i virkeligheten. Denne form for persontransport har ikke vært i bruk på over 60 år . . .) Plutselig stoppet toget. Lyset i kupèen blunket og ble svakere. Men ingen lot seg merke med noe. Det er vanlig med forsinkelser. Vi fortsatte å se rett frem for oss - slik vi hadde gjort det hele tiden. Ingen sa noe. Det blir gjerne stille når motoren slås av. Jeg sto med ansiktet mot en ung pike. Hun var vakker som et fotografi. Det er ikke hver dag jeg er like heldig. Men etter en halv time gikk det plutselig opp for meg att hun blunket ikke. Hun ikke så mye som dirret med vippene! Det var rart, tenkte jeg. Jeg smilte til henne. Men hun bare sto der som en frossen dukke. Øynene var døde kuler. Jeg snudde meg og så meg omkring. Hele kupèen var full av menneskestøtter. Jeg var den eneste levende på hele toget! Jeg brakk meg vei ut. Det sto et annet tog foran oss, og ett til foran der igjen, og ett til foran . . . Jeg løp langs skinnegangen og kikket inn gjennom kupèvinduene. Overalt det samme. Klynger av forstenede mennesker. Døde som dukker. Ingenting annet. Det var tolv tog. Endelig nådde jeg frem til det forrerste, det som hadde skapt korken. Det kom en merkelig, gnissende og skrapende lyd fra kupèen. Døren sto åpen og jeg kikket inn. Det burde jeg ikke gjort. Det var en svært levende drøm. Selv nå - flere timer senere - kan jeg se ansiktet hans. Et stort, grinende ansikt . . . En fet olding med rynket, skrukkete hud. Han var naken, og glinset som om kroppen avr badet i olje. Jeg hadde overrasket ham midt i måltidet. Bak ham lå en haug med knokler, hodeskaller, istykkerrevne klær og små, sorte dokumentmapper. Han hadde spist seg midtveis inn i kupèen. Nå oppdager han meg. Han ser opp. Det renner blod fra munnen. Jeg skriker. Flykter. Løper som en gal. Tilbake til mitt eget tog, min egen kupè. Presser meg inn mellom de kalde og stive kroppene. Leter etter piken som ikke blunker. Kysser henne. Om og om igjen. Kaller henne ved alle navn jeg vet. Langt borte hører jeg subbingen av nakne føtter over grus. Lyset i kupèen blir stadig svakere. Lampene blunker ikke lenger, men henger over oss som matte middags-måner. Jeg kysser henne. På munnen, på halsen, på pannen, så kinnene, på den lille gropen mellom brystene. Jeg holder henne tett inntil meg. Han er bare to vogner borte.

Indeks
Tilbake til forordet
Tilbake til Trygve Lillefosses hjemmeside
Send kommentar til Trygve Lillefosse