SANERING

Jeg er ikke redd for å bli sanert. Det er smertene jeg gruer for. "Du kjenner ingenting," sier Siko (heisedag). "De nye flammekasterene gjør jobben på under ti sekunder. Det er som å blåse ut et lys." Kanskje. Jeg har aldri sett noen bli sanert. I virkeligheten, mener jeg. Fjernsynet viser det alltid på avstand. Og jeg har sluttet å se på overføringene. Det er likevel det samme hver gang. Dessuten tipper jeg ikke, så jeg har ikke noen glede av det på den måten heller. "Slapp av," sier Siko. "Det er bare en promilles sjanse for at det noen gang skal hende oss." En venner seg til alt. Dessuten er saneringen nødvendig. Hvordan skulle det ellers gå? (rotter).

Indeks
Tilbake til forordet